Cape Town -08 NO

Tilbake i Arendal etter fem uker i S-Afrika!

Litt uvirkelig, den ene dagen er jeg blant venner og kjente i Cape Town, neste dag er jeg hjemme med familien rundt meg. Det er fantastisk å få lov å være med på dette arbeidet i Afrika, samtidig som jeg er dypt takknemlig over de oppvekstvilkår de fleste av ”våre” barn har her i Norge.

Selv etter 10 år med jevnlig besøk i Cape Towns fattigste områder, blir jeg aldri vant til at det er slik millioner av mennesker bor og lever. Selv om gleden, latteren og sangen preger stedene jeg besøker, så er det ikke vanskelig å se de store manglene både hos barn og voksne.

Mine oppgaver denne gangen var å undervise i noen av klassene, holde et ”baby-care”kurs og besøke ulike barnehager. Det er mange ting jeg har lyst til å formidle både fra undervisningen og fra kurset jeg holdt, men denne gangen har jeg valgt å fortelle om et besøk jeg gjorde i Townshipen en regnfull dag i begynnelsen av oktober.

Fordi jeg skulle ha et ” baby-care”kurs ønsket jeg å besøke en barnehage som hadde en småbarnsavdeling.

Mathew (vår trofaste sjåfør) hentet meg tidlig en morgen og vi skulle dra ut til Philippi, en av de aller fattigste Townshipene i Cape Town. På veien ut plukket vi opp Nokhanyle, en av feltarbeiderne til CCE
( Center for Creative Education)

Tro det eller ei, men det kan bli veldig kaldt i Cape Town om vinteren. Selv om våren egentlig var kommet, ble det sagt at det var det kaldere enn på mange år. Vanlige hus er ikke bygd for kulde og ingen er isolerte, derfor var det ofte kaldere inne enn ute. Og hvordan ”husene” i townshipen var , kan man bare tenke seg når man vet hvordan de er bygd!

Ett år var gått siden jeg var her sist. Ikke mye er forandret, det er de samme brakkene som står der og en er ikke helt sikker på om det virkelig bor mennesker i de mer eller mindre falleferdige skurene, men det gjør det. Det kunne Mathew bekrefte. Han fortalte at enten var folk på jobb, ( de som var heldige å ha en jobb med 40% arbeidsledighet i S-Afrika) eller så hadde de lukket alle dører og luker pga regnet og kulden.

Det regnet litt da vi dro inn i Townshipen og vi kom til en grusvei som var full av store, dype hull.Det var ikke lett å manøvrere bilen mellom de store hullene. Mathew kjørte forsiktig og det gikk bra. Vi kom frem og der sto det noen skur, eller containere: Det var barnehagen !
Pelizia, daglig leder kom for å ønsket oss velkommen.Nå begynte det å pøsregne og vi måtte skynde oss til brakken hvor de aller minste holdt til.

Skuret/brakken besto av et lite rom på ca 10-12m2. Gulvet var delvis dekket med plastbelegg samt noen tepperester. Veggene var av papp og papir, det samme i taket på innsiden. Oppå taket lå det blikkplater med store stein som skulle holde de på plass når vinden blåste som verst. Og det gjør den ofte i Townshipen som stort sett består av jord, sand og lite, eller ingen vegetasjon.
Rommet hadde ett vindu som var dekket til med teppe pga kulden, regnet og vinden. Døren var en stalldør og den øverste delen sto oppe stort sett hele tiden, ellers ville de ikke hatt noe lys. Det var ikke elektrisitet i dette rommet og det var rått og kaldt. De fleste barna hadde yttertøyet på seg hele tiden, bortsett fra når de skulle sove.

I det ene hjørne, av rommet sto det to reisesenger, samt en kommode overfyllt med klær, sekker og bleier. I det andre hjørnet av rommet sto en barneseng i tre hvor noen av de aller minste oppholdt seg.

I tilegg hadde de noen plastikkasser som var fylte med leker av ymse slag; plast-leker, tre-leker, stoffdyr/dukker og bøker. Mye var ødelagt og skittent. Dukker som manglet ben, eller bøker som bare hadde en side eller to.

Et par stoler ble satt inn til Nonkanyele og meg. Pelizia og leder av gruppen satt på gulvet.
Mellom alt dette satt, krabbet eller stabbet barna rundt så godt de kunne. 15 små barn fra 1 til 3 år. De hadde plass til 17, men det var to som var borte den dagen ( det er ca 0.7m2 brutto pr barn) Ikke mye plass til bevegelse!!

Men barna lekte med det som var der. En liten pike satt med en leketelefon(mobil) som hun snakket og snakket i, det er blitt universalt!

Etter at vi hadde vært der en stund, begynte det å regne ganske så kraftig og det hamret på blikktaket! Det høljet ned og regnet sprutet inn gjennom døren og gjennom alle sprekker i tak og vegger. Pelizia la et ullteppe ved inngangsdøren så det ikke skulle komme for mye vann inn på gulvet. Resultatet ble et dyvått teppe.

Barna lå på maven og kikket ut gjennom sprekken og synes det var morsomt med alt regnet. De lo og moret selv, selv om de ble ganske våte.

Jeg spurte Nonkayele om hun kunne en regnsang på Xhosa( deres morsmål) og det kunne hun .Alle barna begynte å bevege seg rytmisk og de fleste sang med. Det var en herlig stund midt oppe i alt elendigheten.

Senere samlet Peliza alle barna til en morgenring Hun sang og gjorde bevegelser og barna etterlignet henne så godt de kunne ut fra den plassen de hadde.

Etter ringen, ble det satt frem en plastikk-balje med vann. Nå skulle alle vaske hendene før de skulle synge for maten. Alt ble hentet fra en av de andre brakkene hvor de hadde strøm. Der ble også maten laget som ble brakt over til oss i regnværet. De hadde en kokk som laget mat til alle og barna fikk et varmt måltid hver dag. I dag var det pasta med saus som sto på menyen og alle fikk hver sin lille bolle og satt så fint på gulvet og spiste stort sett alene. Noen av de aller minste fikk hjelp.
Etter maten var det tid for stell av barna og bleiebytte. Det foregikk i en av campingsengene, med en ny balje med vann. Alle fikk nye bleier på før de ble lagt i sengene. To til tre i hver seng og de som ikke fikk plass der, lå på madrasser på gulvet.

Etter ca tre timer kom Mathew for å hente oss. Han var litt stresset og fortvilet over tilstanden på veiene inne i Townshipen.. Det var bare så vidt han hadde kommet seg inn til oss på grunn av veien med alle de store hullene som nå var overfyllt med vann . Det var ikke lett å se hvor de største hullene var.

Vi takket for oss og dro av gårde. Det gikk langsomt men vi kom oss gjennom vanndammene. Bare på disse få timene hadde vannet steget så mye at det sto flere cm oppetter husveggene på mange av hjemmene til de som bodde rundt. Vi kunne bare tenke oss hvordan det så ut inne i disse skurene!
Regnvær , vind og kulde til tross så hadde vi opplevd noen fine stunder i den lille gruppen.

Som da Pelizia satt med to, tre barn på gulvet og jeg kunne se kontakten mellom henne og barna virkelig var tilstede. Eller da hun stelte dem og snakket med dem og lo sammen med dem.
Eller da vi sang og alle lo da regnet sprutet inn av døren, Eller da barna kom bort til den voksne og søkte kontakt, enten det var med blikket, eller smilet, Eller da vi tok hverandre i hendene, eller noen satt på fanget til den voksne. Alle disse små stundene var øyeblikk hvor barna fikk kontakt og ble sett av en voksen som bryr seg og som har noe å gi! Det får meg til å se nødvendigheten med å fortsette dette arbeidet og ikke gi opp selv om det kan virke som om det ikke har skjedd mye på de årene jeg har vært der. Noe skjer hver gang! Og det er takket være de flotte kvinnene som driver disse barnehagene med slik omsorg.

Arendal 7 november 2008 Eldbjørg Gjessing Paulsen